UX Christmas

Inspirasjon: En date med et fabeldyr

A 4 minute read written by
Espen Staver
11.12.2020

Previous postNext post

Noe skjer i bussvinduet. Tre diagonale former beveger seg i formasjon. Så fem til. Er det gjenskinnet fra vinduene i det kontorbygget?

Vinduene fargelegges av reklameskilt og gatelys.

«Hvor sitter du når du ser dette, da?», spør min kjære i telefonen. «Jeg sitter jo inne på bussen da», sier jeg. «Ja, i lotus i midtgangen da eller? Hvor sitter du i bussen liksom?». Hmm, lotus høres bra ut. Når jeg nå sitter her skulende mot midtgangen og skal skrive noe om inspirasjon, tenker jeg det vel så gjerne kunne vært et ode til Hanna...men det får bli i en annen kalender kanskje, heh.

Nå svingte bussen, og vinduene ble til diamanter gitt.

Men hva er det der i mellom dem, som holder diamantene sammen og orkestrerer hele forestillingen? Edderkopper. Beksvarte edderkopper. Bena deres danner en litt skummel matrise. Hva om jeg satte typografien i den? Farger, grid, typo, bevegelse. Dette begynner å ligne noe.

Gleder meg til å prøve det ut kjenner jeg. Men nå har edderkoppene fått pels, og de slynger seg fra diamant til diamant? «Imma come at you like a spidermonkey!!» hører jeg kid’en til Ricky Bobby AKA Will Ferrell si. Nei, det her sklir ut... «Er det dette som er inspirasjooon da asså?» spør spidermonkeyen fra vinduet, hånlig.

Lille frekkas. Vet ikke? Kanskje en dagdrøm rett og slett, eller noe rart jeg fikk i kaffen. Hvordan vet man forskjellen? Mellom en dagdrøm, rar kaffe, inspirasjon, affeksjon, innsikt?

I kreativt arbeid, og i annet arbeid og i livet i det hele tatt, har jeg opplevd å bli inspirert og u-inspirert på mange ulike måter. Jeg har gått langs kaia, sett på bølgesprut med vinden piskende i fjeset, og kjent på en følelse av mulighet og driv bruse opp i meg. Og så har jeg gått langs kaia, og bare kjent meg kald og våt egentlig.

En gang full av iver, og en annen gang bare kald. Det er tydelig at inspirasjonen ikke har fast bopel på den kaia i hvert fall. For en landstryker og fante-fark, hah. Og fantastisk fabeldyr samtidig! Kommer og går inspirasjonen som den vil?

Det kjennes slik noen ganger, sikkert for alle som jobber med noe kreativt tipper jeg. Inspirasjonen er på en måte uløselig knyttet til det kreative arbeidet. Jeg er fanget i et forhold skjønner jeg, dysfunksjonelt er det også – i mer eller mindre passende grad heh.

Det er mye å lære ved å stå i dette forholdet da, erfaring etter erfaring forteller noe om hva som fungerer, og ikke. Men det er lett å havne i rutiner også, lett å ta ting for gitt. «Nå skal jeg lage en app, så nå går turen til pinterest for å se på apper, check!». Det er lett å slutte å reflektere over hva som beveger samspillet med dette fabeldyret kanskje? Her er en refleksjon da: Mer forståelse = Bedre partner?

Ja la oss forstå det bedre. Men, til et slikt foretak trenger vi nok profesjonell hjelp... ooog...(liten kunstpause for effekt)...her kommer den! Dette er nevroforskerne Arne Dietrich og Riam Kanso i en gjennomgang av mangfoldige studier der forskere, ved hjelp av EEG, scanning og annet, prøver å se kreativitet i hjernen – let’s go!

«To most neuroscientists, the prospect of looking for creativity in the brain must seem like trying to nail jelly to the wall.”

Ok, eeh…her må vi kanskje ta noen steg tilbake ja.

Det viser seg at inspirasjon og kreativitet er vanskelig å se forekomme i hjernen. Det blir ikke mindre mystisk og mytisk med forskning da altså. Eller? Dietrich og Kanso forteller mer:

“It is hard to believe that creative behavior, in all its manifestations, from carrying out exquisitely choreographed dance moves, to scientific discovery, constructing poems, and coming up with ingenious ideas of what to do with a brick, engages a common set of brain areas or depends on a limited set of mental processes”

Fra dette kan vi forstå at kreativitet og inspirasjon er komplekse konstellasjoner, alltid i bevegelse og vanskelige å måle med apparater. Hørt den gamle floskelen om at «kreativ tenkning, jo, det skjer i høyre hjernehalvdel det!», hm? Den tror jeg du trygt kan legge død.

Men der måleinstrumentene til nevroforskere har hatt utfordringer (vel å merke tror de ikke det er umulig å måle, de har bare ikke løst det ennå), har psykologien hatt mer hell. Og det med metoder kanskje gjennkjennbare for dere som har drevet med innsiktsarbeid for eksempel. Intervjuer, kontrollerte «brukertester», selv-rapportering og andre forsøk der en f.eks ser på hva som kjennetegner noen som ofte blir inspirert, eller leverer kreativitet ofte, har fremmet en betydelig mengde kunnskap.

I denne artikkelen refererer forskere fra College of William and Mary i Williamsburg til flere slike studier, bl.a denne:

«In three studies of different types of writing (poetry, science, and fiction), self-reported state inspiration during the writing process uniquely predicted creativity of the final product, as assessed by expert judges…”

Men prøver en å observere noe av denne inspirasjonen og kreativiteten utspille seg i gjennom bilder av hjerneaktivitet, er det som om den ikke eksisterer. Det er noe mystisk og fascinerende ved det aspektet, som minner meg om nettopp forholdet til inspirasjon. Du kan ikke tvinge det frem, men du kan la noe annet fremkalle det i deg dersom du åpner for det.

Et liv i samspill med inspirasjon krever jobb altså, what else is new? Hva skal vi med den informasjonen egentlig? Men spør deg selv, neste gang du besøker en gammel kjenning av en inspirasjonskilde: Ble du inspirert der igjen? Eller var det heller trygghet i konvensjon, eller løsning du fant? Hvordan beveger du deg i denne dansen mon tro...er det lenge siden du og inspirasjonen fant på noe nytt?

Vent da, nå må jeg gå av her, og Hanna er fortsatt i telefonen vøtt. «Hjemme snart? Hva er planene dine i kveld a?» spør hun... «i kveld har jeg en date med en grid, noe typo og et fabeldyr, ikke bli sjalu da ❤️»

Read the next post
Bekk