UX Christmas

De harde og myke pakkene i 2020

A 9 minute read written by
Kjersti Bjelkarøy
09.12.2020

Previous postNext post

For deg som er ute etter artikkelen om hvordan du kan bli en bedre designer på tre minutter – dette er ikke den artikkelen. Dette er en historie, eller en samling av historier, fra meg og fra mine kollegaer, til deg. Om hva året 2020 har gitt oss - på godt og vondt, hardt og mykt. Denne artikkelen skal ikke konkludere med noe som helst, og får deg ikke nødvendigvis til å rope heureka. Tvert i mot, det skal bare fortelles og deles, rives og åpnes. Jeg håper du liker det du får!

 


 

Den første historien starter en tirsdag, i midten av november i 2020. Jeg sitter på sofaen i stua, og på skjermen ruller nok en episode av Friends av lerretet. Jeg ser på klokka og innser at jeg har hatt lunsjpause i over en time. Litt skuffa ser jeg også at jeg fortsatt sitter i pysjbuksa. Det er 3 minutter til jeg skal være i et møte. Ikkeno stress tenker jeg, for kontoret mitt er knappe 13 skritt unna.

Jeg setter meg ned ved arbeidspulten, og kollegaen min og jeg setter i gang med møtet. Vi går gjennom samme tørrprat-tralten – “Ja du er på hjemmekontoret? Ja, går vel for det meste i det. Var en tur innom kontor-kontoret for to uker siden, det var ganske sweet… Yes, la oss sette i gang med møtet”.

Etter møtet sitter jeg igjen med hånden halvveis i været, med smilet limt på ansiktet frem til jeg er helt sikker på at videoen er slått av. Rommet fylles av stillheten og aleinetiden som bare hjemmekontoret kan by på.

La oss spole tilbake til mars i år. Norge er gått i sosial lockdown, og ingen av oss aner hva dette egentlig innebærer, sånn in the long run. «I disse koronatider» begynner å bli de mest beskrivende orda vi har. Vår arts tilpasningsevne får muligheten til å virkelig briljere. Vi rigger oss til i den kroken vi har, med det hjemmekontoret vi trenger. Vi ringer hverandre over video, og forteller energisk om hvor deilig det er å gå en runde rundt blokka før dagen starter, for å skille mellom jobblivet og ikke-jobblivet. På internett ser vi filmsnutter fra hele verdenen av folk som danser til balkong-konserter, og vi klapper for helsearbeiderne. Sistnevnte dog for å overdøve den høye summetonen som kommer når 5G-nettet skal testes. Barn tegner regnbuer og henger de opp i vinduene, signert «Alt vil bli bra». Om ikke, så går det over sant? Sånn, etter sommeren i verste fall.

Nå er det november, og jeg sitter i møter med kollegaen min i pysjbuksa.

Året så langt har vært bare myke pakker. Og ja, jeg er redd det er for sent å ta det pent. Jeg føler meg ikke helt ferdig snakka om hvor skoddete, seigt og spesielt det er å leve under en pandemi.

Så det er det jeg har lyst til nå da - snakke, fortelle og dele. Jeg håper at ved å få flere til å dele, jo sterkere blir budskapet om at det er helt innafor å miste maska når du atter en gang strekker deg mot en myk pakke under juletreet med ditt navn på, og innser at det er hjemmestrikka grytekluter. Spesielt siden du har hundre av de fra før, og alt du ønska deg til jul var lego.

Som en liten inspirasjon, så har jeg nådd ut til mine design-kollegaer i Bekk og spurt om de vil dele hvordan dette året har vært for de. Jeg håper at dette setter i gang refleksjons-tannhjulene også hos deg som leser. For om ikke jula er tida for refleksjon og ettertanke, når da?

 

 

 

live live-dark-05

Live

“Jeg har lært utrolig mye om mitt eget sosiale behov, og hvor stort det egentlig er. Jeg er jo en introvert av natur, men en veldig sosial introvert. Tidlig i juli flyttet samboeren min midlertidig til en annen by i forbindelse med jobb, og jeg husker at da jeg la meg den kvelden, så tenkte jeg at det var første gang jeg hadde vært alene, sånn på ordentlig, siden 12. mars. Det varte heldigvis ikke så lenge. Jeg tror jeg hadde flere middagsbesøk i juli og august enn resten av året sammenlagt. Det jeg har lagt merke til, både på jobb og ellers, er at jeg har begynt å ta mye mer aktivt ansvar for å få litt sosialt påfyll. Enten gjennom å invitere venner på middag, sette opp en fast kaffeprat på jobb eller andre ting. For min del har rutine vært nøkkelen til hjemmekontor. Det å sminke seg og ta på seg kontortøy før man “går på jobb” er en veldig fin måte å sette seg i riktig mindset for dagen, synes jeg.

Det jeg synes har vært best med denne tiden er at jeg føler man snakker mer om de viktige tingene. Det er mindre “fluff” fordi det er mindre som skjer, og da dukker de ekte temaene opp i stedet. Alle er jo preget av det som skjer i større eller mindre grad, og jeg tror at det også gjør det lettere for oss å svare ordentlig på spørsmålet “Hvordan har du det?”. Når man først deler selv, kommer det ofte tilbake, og man blir dypere kjent. Men jeg har også merket en tendens til “jeg har jo ikke noe å klage over, for alle andre sitter i det samme”, og det er jeg ikke helt enig i. Om man har det bra eller ikke er ikke noe man skal finne ut av ved å sammenlikne seg selv med andre, synes jeg.”

 

 

 

ashild ashild-dark-07

Åshild

"2020 har lært meg at eg må konsentrere meg om meg sjølv og kva eg gjer og ikkje gjer – i starten blei eg så utruleg stressa av alle som ikkje fulgte korona-reglene, at eg blei heilt bitter og sliten av det. Eg har lært at folk bretter opp ermene og bidrar. Eg hadde aldri i min villaste fantasi trudd at eg i året 2020 skulle ta på meg munnbind for ein snartur inn på Kiwi og antibace opp og ned i mente.

Det har vore utruleg kjipt med alle jobb-arrangementene som har måtte blitt avlyst som jo ofte er høgdepunkt i løpet av året. Sommarfest, Bekk sitt 20-årsjubileum (som eg har gleda meg til sidan forrige jubileum i 2015), fagdager, julebord… Eg vil berømme alle som har lagt ned ein innsats for at det likevel har blitt gjennomført enkelte arrangement, og eg er veldig takknemleg for det. I koronaåret 2020 må me berre bukke, nikke og neie for alt me har fått til å gjennomføre.

Det har vore trist å ikkje kunne klemme vener og familie, og at eg ikkje har fått sett dei like ofte som eg har ønska sjølv. Eg er jo utruleg ekstrovert, så eg merker jo godt at det kribler i sosial-cellene mine etter ein meir normal kvardag.

Sist men ikkje minst: eg har lært at eigentid er gull – det har vore veldig deileg å stresse ned. Ikkje føle at ein må vere med på alt. Og berre vere heime."

 

 

 

ola ola-dark-06

Ola

"Ja, hva fanken har jeg lært av dette året. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg blir spurt om noe er annerledes etter dette året. Føler at jeg burde ha sett kollegaer eller teamet mitt på en annen måte. Det gjør meg kanskje litt egoistisk? Jeg vet ikke om jeg har gjort andres eller min egen hverdag bedre, FAKK. Føler egentlig at 2019 Ola er ganske lik 2020 Ola…

Jeg hadde en liten meltdown etter påske. Da følte jeg at jeg ikke klarte å levere i hele tatt. Å lede kreative møter når alle kan slå av mic og video, det synes jeg var ganske tøft. Nå i høst har hjemmekontoret heldigvis gått litt bedre. Jeg opplevde jo å være på et møte der noen sovnet, og vi andre som satt i møtet kunne høre at han snorket. Og det første jeg tenkte var; åh heldiggris – det der vil jeg også. Prosjektlederen min brukte 10 minutter på å prøve å unmute han, for Teams var nytt og greier. Man ser veldig fort hva som er et nyttig møte, og hva som ikke er det. Når jeg kan brette tøy og vaske på innsiden av skap, kjøre støvsugeren frem og tilbake, da tenker jeg at dette møtet trengte jeg kanskje ikke være med på.

Jeg er utrolig dårlig på faste lunsjtider, spiser kun når jeg har behov for det. Spiser et eple, drikker 1,5 liter kaffe frem til kl. 11:00-14:00, inni der en plass spiser jeg 2 brødskiver. Kl. 16:00 tar jeg enda et eple, og slenger jeg meg på sofaen og scroller på TikTok i 20 minutter. Jeg har kanskje blitt mer åpen for ungdommelige sosiale medier dette året, hehe. Nei, jeg er bare lei jeg, ønsker bare at det skal gå over. Ønsker at folk skal ta vaksiner. Det er så kjedelig dette her. Den er så lite sexy den pandemien, den er så utrolig lite spennende. Hadde det vært en ny istid eller noe, hadde det i hvert fall vært litt interessant!

Forrige lørdag fikk jeg en skikkelig god følelse. Jeg hadde på Nyhetsmorgen, og en av FHI-toppene sa at hjerte-og karsykdommer, slag og hjerteinfarkt har gått ned dette året. Da tenkte jeg: shit, kanskje 2020 er året alle bare slapper av.”

 

 

 

linn-07 linn-dark-11

Linn

"Jeg er over middels glad i å planlegge hverdagen. Og den siste tiden, så kan jeg vel si at jeg har fått øvd meg på å ikke planlegge så mye. Ta en dag om gangen. Jeg kan late som at det liksom har vært deilig og rolig. Og det har det jo av og til vært. Men egentlig har det bare gjort meg latere. Det har blitt mindre trening og færre spennende ting som skjer gjennom dagene.

Jeg har lært og opplevd å ta hensyn til at folk reagerer på disse situasjonene helt forskjellig og at det er helt greit. Ingen shaming! At det som var helt greit og innafor én uke, plutselig ble sett på som en lite gjennomtenkt beslutning uka etterpå. En uke er en venn mer bekymret og ønsker ikke å møtes fysisk, en annen uke er det noen andre. Noen Bekkere ønsker å møte fysisk til fagdag, andre tenker det er det siste de ønsker å utsette seg for. Og jeg håper virkelig at vi kan være åpne og se alles behov og ønsker i dette.

Jeg jobber i NAV og med fokus på arbeidssøkere. Å se tallene stige dag for dag, time for time i de verste periodene – det har vært rart og nesten uforståelig. Å vite at det er så mange skjebner og livssituasjoner som er endret. Da har jeg kjent på mange følelser. Blant annet både håpløshet og sterkt engasjement.

Jeg synes det har vært skikkelig vanskelig at arbeidsplassen er samme sted som avslappingen. I sommer, da det var tre dager igjen av sommerferien, så gruet jeg meg skikkelig til å komme hjem til leiligheten. Det var jo der jobben var. Jeg var bekymret for at jeg ikke skulle klare å slappe av de siste feriedagene. Nå har jeg blitt flinkere og flinkere til å virkelig rydde bort jobben når arbeidsdagen er over. Å bare se en tom post-it lapp er nok for å få hjernen til å spinne og spinne."

 

 

 

anders-10 anders-dark-11

Anders

"De første ukene av pandemien var jo nesten litt spennende. Jeg var på Hurtigruta, og her traff det kanskje hardest for Bekk. Det føltes som at vi håndterte noe viktig. Deretter kom bølge to rundt august, og det var veldig tøft å komme i gang igjen for folk flest. Den siste bølgen nå føles nok for mange som en slags resignasjon - jeg har stor forståelse for at noen opplever det utmattende og krevende.

I Bekk er det cirka 500 ansatte. Dette året har vært en solid bekreftelse på homo sapiens sin omstillingsevne til en veldig annerledes hverdag. At selskapet vårt i løpet av noen få uker fikk nesten 500 mennesker til å fortsette å opprettholde fremdrift i prosjektene, og kvalitet på leveransene, det var utrolig gøy å se på. Samtidig har det vært viktig å forstå at disse 500 er enkeltpersoner, og det som i utgangspunktet er superenkelt for en person kan være vanskelig for andre. Jeg er jo en særing. Jeg har lært at den isolasjonen som oppstår med et hjemmekontor, ikke preger meg så mye. Folk er flinke til å stå med lua i hånden, det er liksom skambelagt å klage. Det finnes nok fortsatt folk som ikke tør, eller føler de kan si at de hæler ikke å sitte på hjemmekontoret.

Det er nyanser på ulike fag. Satt på spissen – teknologene kan blomstre om de ikke blir forstyrra, de får gå inn i flyten sin og skrive poesi i kodeform. Dette er ikke like lett for designerne - de trenger å møte løpende motstand og reaksjoner i arbeidet sitt, og dette blir vanskeligere fra hjemmekontoret. Tavla og papiret har en viktig oppgave i det å vise arbeidet til en designer. Å designe i et vakuum er ikke like enkelt. Dette kan skape usikkerhet på eget arbeid. De små bekreftelsene på riktig eller feil kurs mister man i en sånn solo-greie som hjemmekontoret blir.

Midt i koronakrisa sto jeg med kniven på strupen og skulle håndtere Bekk og smittevernsreglene – samtidig som at jeg hadde en far hjemme som venta på hjerteoperasjon. Han kunne jo på ingen måte få korona, og den generasjonen klarer jo ikke å ta dette på alvor. De tenker at ved å dyppe hendene i lunka vann så har man vaska de, og klemmer man bare lett på kinnene så er man forsiktig. Men så har jo det gått fint, han har kommet seg gjennom det. Jeg har jo aldri før vært bekymra for at foreldra mine skal bli forkjøla."

 

 

Read the next post
Bekk